Litt om bøkene mine:

tirsdag 21. mars 2017

Eg skuldar Garborg ei orsaking

Kronikk i avisa Kvinnheringen, 29.mars2017.

I ti år prøvde eg å nærma meg Garborg og Skou, og heile tida undra det meg at Garborg ikkje stod opp for venen sin då han trengte det mest. No har Nasjonalbiblioteket sitt arbeid med å digitalisera gamle aviser komme meg til hjelp: Eg les og les, og ser at eg ikkje visste alt om Garborg då eg skreiv «Garborg og Skou – forskjell på folk?».

Arne Garborg og Martin Johan Mathiassen Skou, venene frå  barne- og ungdomsåra, skulle få vel så ulike liv som vilkåra dei var fødde inn i. Dei møttest som odelsgut og omstreifarson, gjekk i lag på lærarskule, men fekk inga langvarig lærarkarriere. Etter å ha gått kvar sitt stykke på ein humpete livsveg, sat Garborg og skreiv Fred i 1892, samstundes som Skou var begynt på boka På fantestien, eit kampskriv for folket sitt. Dei var nok i kvar si skriveboble, opptatt av eigne tankar og skriverier. Likevel; eg må innrømma at det irriterte meg at då Skou fekk gitt ut boka si, sette Garborg sine stubbar om fantane på trykk i Juleroser same året. Mange på Jæren måtte forstå at det var Martin Johan og faren Mathias det handla om. Og ville ikkje ei slik skildring av miljøet deira ta vekk truverde og tyngde frå det Skou prøvde å oppnå med å skriva På fantestien? Burde ikkje Garborg ha skjønt dette? Burde han ikkje ha tatt såpass omsyn til ein barndomsven? Tenkte eg.

Og seinare, då debatten gjekk om kva ein skulle gjera med omstreifarane; om kva løysingar ein skulle ha for busetjing og kva lover ein skulle vedta, kvifor tok han ikkje til orde då? Han skreiv jo om mest alle andre samfunnsspørsmål? Men eg leitte i dei store avisene der desse ordskifta gjekk føre seg, utan å finna eit livsteikn frå Garborg.

Visst nok skreiv Garborg mykje fint om Skou i dagbøkene. Og då han laga føreordet til andreutgåva til På fantestien i 1917, er det ikkje måte på kor god attest han gir venen sin. Slik var det også då tida kom og det skulle skrivast minneord.

Men når venen trengte det aller mest? Når andre med makt, prestar og embetsmenn, gjekk gode for han som ei motvekt mot alle som ikkje trudde han kunne bli noko skikkeleg til mann, kvifor gjorde Garborg ikkje som dei?
Eg har slått meg til ro med at det er mykje i Garborg sitt liv me ikkje skjønar. Han kunne vera skiftande i sinn og tankar.

Nasjonalbiblioteket si skattkiste.
Då eg skreiv boka om Garborg og Skou hadde eg stor nytte av dei digitaliserte avisene som ligg på nb.no. Nasjonalbiblioteket er i gang med å leggja ut alle gamle aviser. Derfor visste eg at det ville komma ny informasjon etter kvart. Med jamne mellomrom går eg inn og sjekkar om det er noko av interesse, og her ein dag fekk eg verkeleg storfangst. Bladet  Den 17de Mai, Norsk folkeblad, var lagt ut. Og der fann eg det eg meinte Garborg burde ha skrive. I april 1896 fekk Skou den moralske støtten Garborg kunne gi han. Over to spalter presenterer Garborg arbeidet til sin «gamle ven M. J. Mathiassen Skau»; bakgrunnen med omstreifarar i landet, situasjonen med mange som har tøffe dagar, boka og innsatsen til Skou.

Liten sans for Departements-Lars
 Om den statlege innsatsen, hadde Garborg dette å seia: «At dette ikkje kan halda på, det forstår no alle, men færre er det, som veit råd. Det arbeidet, Eilert Sundt fekk i gang i 50-60-åri, stansa, då «sparetanken» fekk denne himmelsende mannen stengd inn i eit prestekall... I hans stad hev me me no ein hop vanlege bureaukratar, som nok bryggjer vanleg bureaukrat-råd med tvangshus og direktørar og ditt og datt; men kva slikt skal nytta i ei sak som denne – utan til å øyda burt pengar på -, det må ein vel vera Departements-Lars for å forstå. 

Derimot trur han på Mathiassen sine løysingar: La dei få små heimar å bu i. Dei kan framleis selja varene sine rundt om i bygdene, men kvinner og born skal berre vera heime eller i naboheradet, Noko langferd skal dei ikkje ha lov å dra på. Dermed vil det bli slutt på vandringane, for mennene vil vera der kvinnene er sidan det er dei som forsørgjer familiane med tigging. Borna skal bu hos foreldra dei første åra, før dei får nokre år hos bønder mens dei går på skule.

Dette vil kosta pengar, men det kostar å ha dei flakkande med støtte frå fattigkassa også. Men etter kvart vil dei kunne hjelpa seg sjølv. Garborg legg til at dei gjennom sitt lange vandrarliv har øvt opp ein og annan givnad som kunne komma vel med. «Me kunde då kanskje få gode diplomatar!» Han har tidlegare skildra Fante-Thomas i Fred som mannen som ingen kunne målbinda. Til og med Bibelord som andre las til fordøming kunne han lesa til frikjenning.

Meir vit enn ein digerkongeleg kommisjon
Garborg avsluttar me den drygaste tilrådinga Skou kunne ønskja seg: «Eg vil rå folk til å høyra på Mathiassen, når han utviklar desse tankarne sine; der er meir praktisk vit i dei enn i alt som kunde bryggjast i hop um det so var av ein digerkongeleg kommisjon. Elder les den vesle boki hans: På Fantesti».

Rett skal vera rett:
Dermed må eg leggja meg flat og trekkja tilbake det eg indirekte skreiv i boka mi om at Garborg ikkje stilte opp for venen sin. Trøysta er at det er fleire enn eg som må gjera den øvinga i tida framover. Når me kan sitja heime i stova å lesa avisene frå 1800-talet, kan mykje og mangt komma for ein dag. Historia er skriven av nokre få. Dei valde ut kva det var rett og relevant å ta med. No får me direkte tilgang til det avisene skreiv «den gongen då». Eg sender ein takk til Nasjonalbiblioteket som gjorde det nødvendig for meg å be Garborg om orsaking.

Frå Garborgsenteret der eg "møtte" Garborg.
Foto: Garborgsenteret
 ..............

"Garborg og Skou - forskjell på folk?" er i hylla til alle bokhandlane til Hillesland, kan tingast hos alle andre og på Haugenbok.no eller hos meg: marit.totland@knett.no

mandag 20. mars 2017

Kista med det rare i og bryllupet på Vaholmen



Det spankulerte en dag for noen år siden en liten tykkfallen pjokk på Skudeneshavns gater. På sin tur møtte han en gammel kjenning med et grønt skrin på ryggen, kjepp i hånden og smil og godt humør lysende over hele ansiktet.
-         Kor ska’ du hen? spurte pjokken.
-         Te Syre å lera ved!
Mannen som  svarte så kontant var Martin J. Mathiassen Skou. Tater av fødsel, lærer, på fantestien igjen, modell for Garborg, reisetaler og forfatter og til slutt blikksmed og kramkar på Karmøy. Guttpjokken var undertegnede.
Det er Sigurd Jakobsen som skriver dette. I mange år har jeg vært på leit etter et kåseri som han hadde i NRK. Men da det ikke fantes i NRKs arkiver, gav jeg opp å få tak i det. Men så, denne uken, søkte jeg på ny på Nasjonalbiblioteket sin nettbase nb.no. Paradoksalt nok finner jeg mest godt nytt i di gamle arkivene. Og i og med at det legges ut flere gamle aviser hver uke, er det stadig skatter å finne. Denne gangen fikk jeg et treff i avisa 1.te mai, 17. og 27. desember 1938. Og sannelig: Der var hele kåseriet gjort om til en artikkel i to deler. Det er skrevet og fortalt mye om Skou, men når jeg var spesielt interessert i dette kåseriet, er det fordi journalisten selv kjente han. Han skriver:
Når jeg nå skal fortelle litt om denne eiendommelige og sammensatte manns liv, står dette minne fra Skudeneshavns gater mer levende for meg enn noensinne.
Han står foran meg, høyreist og senesterk med landeveiens seige rytme i kroppen. For oss barn inkarnasjonen av godslighet; men under den tålige overflate ulmer en vulkan, tatergemyttet som før du vet av det kan bryte ut i et himmelsprett av de verste. Ansiktet var skarpskåret med svarte øyne, mørk i hamleten, litt svartgrått skjegg og nedenunder en gloende kontrast i det spraglete halstørkle.
Skikkelsen var kjent over hele Karmøy, for så vidt over hele vest- og sydlandet, og særlig kvinnfolkene la ofte til side en skilling for å ha litt i bakhånd når «Skauen» kom og kiste-leddikens vidunderlige smykker kom for dagens lys.
Skous kiste var for oss barn noe av det vidunderligste som var til. Der var syljer og stas, spring og bånd, blonder og kam og speil, og sist men ikke minst: kniver. Mange og fine, men så sørgelig dyre for småkarer.
Han var original fra innerst til ytterst. Støtt hadde han et ord for hva enn du spurte om. Helst noe morsomt, som blei sagt med et smil, men også bitende ramsalte ting som rammet den ulykkelige midt i det ømmeste punkt.

Modell for Garborg

Jakobsen forteller videre om livet til Skou, slik han selv gjorde det i boka  På fantestien som han gav ut i 1893. Det er godt kjent at Skou og Garborg var venner og at Garborg brukte han som modell i sine Jærbøker:
Selv om det ikke er Skous beste sider som kommer fram gjennom Garborgs karakteristikk, var Skou likevel meget stolt over å ha vært hans modell. Min far forteller således at i den tid han gikk på lærerskolen på Stord, møtte han en dag en skreppekar med et grønnmalt skrin på ryggen. Han stoppet opp og spurte: Kjenner De ikke meg?
-          Nei, dessverre, jeg gjør nok ikke det.
-          Jeg er Martin Johan Mathiassen Skou. Det var jeg som var modell for Garborgs Carolus Magnus i Fred og Læraren.

Da Marta Snibedalen blei gift

Skou ble gift med Marta på Vaholmen på sine gamle dager og bodde der til han døde i 1919, i et lite hus som stod like bak det som nå er kulturhuset/gamle badet. Jakobesn forteller hvordan det gikk til da de skulle gifte seg. Historien er festlig, - så festlig at en kan lure på om det er bare sannheten vi får her. Men la gå: Det får stå på fortellerens regning:
Han fortalte ofte om Garborg og om de dagene han var borger på vanlig vis.
På sine gamle dager, omkring 1906, var det han kom til Skudeneshavn. Her fikk han hus hos Marta Snibedalen. Hun blei også kalt «Marta med Bilen». Grunnen var den at hun ofte blei sett med en liten håndkjerre. Hun hadde nemlig en liten potetlapp i en fjellhylle, og halte sjøl omkring og solgte sine produkter.
På den tid var prost Geelmuyden sokneprest til Skudenes. Til ham kom en dag Skou og forlangte lysing – han ville gifte seg med Marta, forklarte han. Men Geelmuyden sa nei. –Ja, Skou mente noen måtte ta seg av den gamle piken, og han bodde jo i huset likevel. Men Geelmuyden var ubevegelig.
Skou gav seg likevel ikke, men kom igjen, og sa det var for galt at han ikke ville vie dem. Det var jo en gammelhjelpeløs dame og han ville bli henne en trøst og støtte i alderdommen.
Men presten sa atter en gang nei.
Så begav det seg at Marta sjøl hinket den lange veien til prestegården. Hun talte vakkert og gråtkvalt for seg. Fortalte ydmykt om dent id hun tjente på Tau ved Stavanger, hvor Skou i sin tid var lærer – og om at hun hadde vært forlovet der inne – ja, ja, men, det hadde hun. Hånden for over øynene og tok en liten svipptur om nesen i samme rennet.
Jaså, sa Geelmuyden, så det er gammel kjærlighet altså?
Marta nevnte ingenting om at det var en annen, som omkom på sjøen hun hadde vært forlovet med, men sa med tårevåte øyne et skjelvende Ja-a.
Da viet presten dem, og det blei holdt dundrende bryllupsfest på Vaholmen. – Langt på natt blei gjestene lempet på dør, en for en, og Skou gikk til køys.

Sprek, begavet, intelligent, et rikt og sammensatt menneske.

Heilt til sine siste år var Skou en sprek og frisk kar. Min far forteller at han en gang møtte han på Sandve ved Skudenes. Det var seinhøstes og temmelig kaldt. Men Skou heiv av seg klærne på den ytterste odden, jumpet uti, tok seg en real svømmetur, kom opp og ristet seg og smatt i klærne. Da dette hendte var han omkring 70-årene....
Distriktslege Jensen, som nå er pensjonert og bor i Skudeneshavn, hadde mangen en festlig historie å fortelle om Skou. Han sier det var en begavet og intelligent mann. Jeg talte ofte med han, og han fortalte meg bl. a. om den gang han på sine foredragsreiser skulle tale for det samlede professorkollegium i Universitets Aula. Skou var jo litt benauet over den representative forsamling, men han tenkte med seg: Jeg får fortelle dem sannheten framfor alt, og foredraget blei en stor seier for ham.
Han fikk kreft den siste tid, og blei av legen beordret innlagt på Stavanger amtssykehus. Her døde han den 15.januar 1919. Hans båre blei ført til Skudenes, hvor han er gravlagt på Falnes kirkegard.
I spredte trekk var dette Martin Johan Mathiassen Skous tragiske livsskjebne. – Et merkelig rikt og sammensatt menneske var han...
  
Spørsmål som jeg gjerne skulle hatt svar på:
1. Hvor er Snibedalen, der Marta hadde potetåkeren?
2. Var Sigurd Jakobsen egentlig fra Skudeneshavn. Jeg finner han bare på Åkra i gamle kilder. Og hven var faren hans?
3.  Har noen hørt fra foreldre/besteforeldre om hvodan det gikk til da Skou skulle gifte seg?

............

* Avisa 1ste Mai var Arbeiderpartiets tidligere hovedorgan i Stavanger, grunnlagt 1899, utkom daglig fra 1906. Videreført som Rogalands avis.
* Når Jakobsen skildrer Skou, slår fordommene i samfunnet inn. Han skriver om mørkt hår og mørke øyne. I følge offentlige protokoller var Skou mørkeblond og blåøyd.
 


Hele fortellinga om Skou kan du lese i "Garborg og Skou -forskjell på folk?" Den er i salg hos Hillesland bokhandel og alle landet bokhandler tar den inn ved bestilling. Kan også bestilles på Haugenbok.no og hos meg: marit.totalnd@knett.no

onsdag 11. januar 2017

Brigg Norden - forkledd for å skremma sjørøvarskuter


Brigg Norden av Haugesund segla på dei store verdshava før den forliste under storstormen på Island i 1884 som er skildra i Alt vel. I all slags ver og vind kunne det vera mange farer kaptein Antoni Berentsen måtte vera vaken for. Og når mannskapet gjekk i land i framande hamner, kunne det nok henda dei kom heim med dei utrulegaste sjørøvarhistorier.
Men Norden har faktisk si eiga sjørøvarhistorie. Då eg skulle prøva meg på å mala skipet, etter bildet over her, merka eg meg dei svarte felta i den kvite stripa øvst på skipet. Og sidan eg har sett mange seglskutebilder utan å sjå nærare på detaljane, tenkte eg ikkje meir over det.
Men så var eg hos Hagland i Haugesund, hos dei som eigde Norden. Og då fekk eg ny informasjon. Skipet var forkledd som marinefartøy for å halda sjørøvarar på avstand. Dei svarte merka er ikkje svarte skipsbord, men kanonopningar. Skipet hadde kanonopningar, men ingen kanoner på dekk.
Er det nokon som kjenner til om andre skuter forsvarte seg slik?

tirsdag 10. januar 2017

Viktig og fin historisk roman, skriv Kristine Sele

Slik skriv Kristine Sele i ein bokomtale i Bømlonytt 21.12.12016.
Eg bukkar og tar i mot og set særleg pris på at Kristine Sele meiner boka løftar fram ein del av kystkulturen vår.:

* Kvinna si uro når mann, far, son, kjærast er langt til havs, i ei tid utan kommunikasjon.
* Om reiaren si sut for mannskap og båt.
* Rykte fortel om storstorm og forlis; dei heime ventar på telegrammet som skal fortelja at alt er vel.

Alt vel frå Marit Elisebet Høines Totland får lesaren dette på nært hald. Me følgjer hovudpersonen Karina vidare i levet hennar i Skudnes. I Blåstrømpe kom ho som tenestejente frå Stavanger.

"Alt vel"-  startar med den dramatiske storstormen på nord-Island....
-  er også ei fin og var kjærleikshistorie.
....
Marit Elisebet Høines Totland, som sjølv er frå Skudeneshavn, bidrar med "Alt vel" til å løfta fram ei del av kystkulturen