Litt om bøkene mine:

fredag 19. desember 2014

Møte med Garborg, - han sjøl.


Trudde aldri eg skulle få ein så gjev lesarkamerat og samtalepartnar.
Hulda held seg i bakgrunnen. 

Eg var innom Garborgsenteret ei kort tid, men fekk med meg mykje. Må seia at dei tilsette gjorde godt inntrykk. Der var det engasjement, pågangsmot og initiativ.
Du kan også oppsøka Garborg på Bryne og få eit bilete av deg saman med han. Han sit og ventar i ein vandrehall.

Foto: Garborgsenteret

søndag 30. november 2014

Dette er visetone. No går eg!


Salmer har ikke alltid vært sunget slik vi hører dem på TV disse dagene. På midten av 1800-tallet var det andre takter. Slik var det da Garborg og Skou vokste opp (utdrag fra boka):

Mange hadde en inngrodd mistro til alt nytt. En av de første søndagene Vellesen var klokker i Time, hadde han med seg en annen seminarist. De to unge herrene tok godt i under salmesangen, og da de kom til “Lover den Herre”, stemte de i med en nye melodi de hadde lært. Da reiste en mann seg nede i kirken, tok den gamle, grå hatten sin og sa så høyt at nesten alle hørte det: “Dette er visetone. No går eg”.

Det var ikke bare nye salmemelodier læreren hadde med til bygda. Også ny og truende kunnskap gikk han god for. Foreldregenerasjonen hadde saktens hørt forskjellig de også, men det var langt fram til at de godtok de nye sannhetene. De hadde hørt at jorda var rund, men det var ikke lett å forstå slikt. Den så jo unektelig svært så flat ut. Og Ivar Hognestad, bror til Maulands farfar, som var en vel ansett mann, satte ord på det mange tenkte. Han hadde god tro på mye av det nye som kom, men dette med at jorda skulle være rund, var å ta for hardt i. “At jordi skulle velte seg rundt? Nei, då laut alt vatnet renna or brunnane om nettene”, mente han.

En ny verden åpnet seg for lærerlærlingene. Her fikk de nye fag, blant annet “modersmaal”, som Velle skildra som “et blødt, klangfuldt sprog, slik som det lyder ved Øresund”. Dessuten fikk de grammatikk, historie, og geografi. Når det gjaldt pedagogikk, var Vellesen selv et godt forbilde. Gjennom undervisningen opplevde guttene hvordan en skoletime kunne og burde være.

Mange lærere vegret seg mot å ta i bruk nye metoder eller nye lærebøker. Men Vellesen tok i bruk den omstridte leseboka til P. A. Jensen straks den kom ut, boka som førte til debatt landet over fordi den var for verdslig. Overgangen fra Bibel og katekisme til skjønnlitteratur ble for mye for mange.

Det kan synes merkelig at ei lesebok skulle få i gang en nasjonal debatt. De fleste så jo at barna etter hvert trengte en allsidig opplæring, med plass til mer praktiske fag og kunnskap om den store verden. I den sammenheng er stoffet i den nye læreboka uskyldig, sett med dagens øyne. Men debatten om boka var speilbilde av et samfunn i forandring. Og det var helst mangel på en kristelig vinkling som var problemet: Det var ikke lenger “baaret og gjennomtrengt af den Christelige Aand”.

Den vinteren Arne Garborg og Sven Aarrestad bodde hos onkelen til Sven, farbror Time, mens de gikk på friskolen, prøvde de å overbevise han om at den nye leseboka ikke var så verst. Farbroren holdt seg til Lura-sekten, ei sekt som stod flokken etter Knud Spødervold, de sterktroende nær. Til hjelp for å finne den rette lære hadde de Spødevolds bok Naadens Husholdning, også kalt Knudabogjå.

Guttene leste om Øyvind og bukken fra Ein glad gut. Det mente guttene måtte berolige den engstelige farbroren. Men farbror Time hadde svaret klart. Han forklarte at en bukk ikke kunne komme inn i himmelrike, så det var like galt som alt det andre de hadde diktet i hop i denne boka. Bedre gikk det ikke da læreren selv stakk innom for å snakke om den nye læreboka. Han leste Ungbirken av Jørgen Moe. I denne teksten kunne ikke farbror Time finne noe som var galt, men det gale var at det stod sammen med alt det andre som var verdslig og ugudelig. Og det var akkurat slik denne verdens gud ville ha det, for da ble det lettere å forføre de enfoldige. “Eitt var fornødent, og det var det borni skulde læra i skulen – ikkje eventyr og fablar og dikt og sovori hendisløysa”.

Det skulle vise seg at flere delte de konservative holdningene til farbror Time. For Arne Garborg var ikke dette nye toner. Han var vant til å høre at alt som var nytt var ugudelig og ubrukelig. Han hadde en opplevelse fra en julefest i friskt minne. Læreren hadde lært dem å synge flerstemt. Skolebarna framførte julesangene for foreldrene på festen. Dette gjorde inntrykk, også på faren, Eyvind Garborg. Han innrømte at han syntes det var fint, men tok seg i det etterpå: “Ja, berre no Vårherre au kan lika alle dei krusedullar me set på det. Det er ikkje for å frygda øyra vårt, men for å prisa skaparen at me skal syngja”.


[i]                       Åge Holter, Det store spranget, Kirke-skole-stat

fredag 28. november 2014

Fordi det finnest bibliotek!



"Garborg og Skou -forskjell på folk?" har nesten 500 fotnoter og ei litteraturliste med over 100 titlar. Og det er berre å seia det slik det er: Utan bibliotek hadde ikkje denne boka blitt til.

Frå pc-en på stovebordet i Kvinnherad har eg vandra i tid og rom for å finna eit heilt bilete av Skou og venskapen hans med Garborg. Og heim til dette stovebordet har bøker, hovudfagsoppgåver og kompendier vandra frå bibliotek i inn- og utland, frå universitetsbibliotek og små bygdebibliotek. Ja, for slik fungerer bibliotektenesta vår! Veit du kva du søkjer, er det meste innan rekkevidde.

I tillegg ligg det store skattar på Nasjonalbiblioteket, særleg i handskriftsamlinga. Desse skattane har eg også fått tilgang til.

Aviser ligg på mikrofilm og kan sendast til ditt lokale bibliotek, og etter kvart blir  store mengder kjelder  digitaliserte.Mykje av dette kan søkjast heimefrå via nb.no. Trykkjer ein på at ein vil søkja "alt", ikkje berre "digitalt tilgjengeleg", får ein opp titlar som viser kor det interessante innhaldet er. Og i det lokale biblioteket kan også desse kjeldene opnast og lesast.

Mine eigne bokhyller er sjølsagt også blitt fyllte opp. Mykje gamalt og godt har eg spora opp via nordiske antikvariat på nett. Men utan biblioteka hadde neppe Garborg og Skou funne vegen inn mellom to permar i lag.

Ære til biblioteka!

Her kan du vera med meg ein tur til Nasjonalbiblioteket - eit skattkammer

torsdag 6. november 2014

Intervju til bruk for pressa

Forfatterintervju som kan brukast av media om boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"



Han vaks opp som bestekamerat med ein av landets største forfattarar, Arne Garborg. Men i motsetnad til Garborg, som har blitt ein bauta for ettertida, levde Martin Johan Mathiassen Skou eit vekslande liv mellom arrest og talarstol.

I boka «Garborg og Skou – forskjell på folk?»  har Marit Elisebet Totland gått opp stiane til forfattaren sin taterven, som også var Garborg sin modell for hovudpersonen Carolus i klassikaren «Fred».

– Hadde det ikkje vore for deira venskap, kunne kanskje Garborg ha blitt rasist. Men han fall ned på rett side. Totland skriv spennande og veldokumentert om venskapen mellom Garborg og Skou, som førte til gjensidig inspirasjon, seier Garborg-biograf Tor Obrestad, som også var med under boklanseringa under Skudenes Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival, SILK.''

Totland fortel at det var heilt tilfeldig at ho fatta interesse for temaet. Sjølv om ho kjende godt til Garborg og hans forfattarskap etter mange år som norsklærar, var hovudpersonen i boka, Martin Johan Mathiassen Skou, eit ukjend namn fram til ho plutseleg fekk ei bok på bordet for ti år sidan. Det var lokalhistorikar og kunstnar Dag Einar Alfsen frå Skudeneshavn som introduserte henne for Skou, då han kom med boka «På fantestien», som Skou sjølv skreiv om livet som omstreifar i 1893. Alfsen si oppmoding til Totland var at boka måtte bli til film, og at ho var rette personen til å realisera prosjektet.

Heilt slik gjekk det ikkje. Totland let filmideen ligga, men var likevel ikkje klar for å leggja den spesielle historia om Garborg sin barndomsven frå seg, då ho hadde lese boka. I staden byrja ho å grava, og dei siste ti åra har ho reist i skytteltrafikk mellom Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Oslo, Kristiansand, Trondheim, Bergen og Stavanger, ei rekke byarkiv og ikkje minst barndomskameratane sine heimtrakter på Jæren. For å nemna noko.

Gjennom det grundige kjeldearbeidet, som har resultert i ei 362 sider tjukk bok med nesten 500 fotnotar, fann ho ut at Skou si eiga bok slettes ikkje var ein biografi, slik den gjengse oppfatninga har vore i over hundre år. Tvert om var boka eit kampskrift frå ein mann som ønskte å betra taterane sine kår.

– Han ville vekka styresmaktene si interesse, og skaffa støtte for saka si. For å nå det målet, brukte han store ord for å skildra korleis dei levde, og brukte så groteske døme som han fann naudsynt for å nå målet sitt, seier Totland.

Gjennom historia har taterane systematisk blitt diskriminerte i periodar, og så seint som på 1900-talet blei taterkvinner tvangssteriliserte i Norge, medan borna som alt var fødde blei sende til eigne barneheimar. Dei siste åra har tilreisande tiggarar frå Aust-Europa blitt meir synlege i samfunnet, og spørsmål om tigging og minoritetar har igjen kome på dagsorden.

Dette viser korleis temaet i boka stadig er aktuelt, nesten hundre år etter at dei to barndomskameratane døde.

– Målet er at boka skal skapa debatt, og at likeverd og menneskeverd kan bli eit tema i kantiner og rundt middagsbord. Eg håpar også at boka vil bidra til å gje folk eit meir heilskapleg bilete av korleis omstreifarane levde, seier Totland.
..............

Bokmål:

 

Han vokste opp som bestekamerat med en av landets største forfattere, Arne Garborg. Men i motsetning til Garborg, som har blitt en bauta for ettertida, levde Martin Johan Mathiassen Skou et vekslende liv mellom arrest og talerstol.


I boka «Garborg og Skou – forskjell på folk?» har Marit Elisebet Totland gått opp stiene til forfatterens tatervenn, som også var Garborgs modell for hovedpersonen Carolus i klassikeren «Fred».
– Hadde det ikke vært for deres vennskap, kunne kanskje Garborg ha blitt rasist. Men han datt ned på rett side. Totland skriver spennende og veldokumentert om vennskapet mellom Garborg og Skou, som førte til gjensidig inspirasjon, sier Garborg-biograf Tor Obrestad, som også var med under boklanseringa under Skudenes Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival, SILK.
Totland forteller at det var helt tilfeldig at hun fattet interesse for temaet. Selv om hun kjente godt til Garborg og hans forfattarskap etter mange år som norsklærer, var hovedpersonen i boka, Martin Johan Mathiassen Skou, et ukjent navn fram til hun plutselig fikk ei bok på bordet for ti år siden. Det var lokalhistoriker og kunstner Dag Einar Alfsen fra Skudeneshavn som introduserte henne for Skou, da han kom med boka «På fantestien», som Skou selv skreiv om livet som omstreifer i 1893. Alfsens oppfordring til Totland var at boka måtte bli til film, og at hun var rette personen til å realisere prosjektet.

Helt slik gikk det ikke. Totland lot filmideen ligge, men var likevel ikke klar for å legge den spesielle historia om Garborgs barndomsvenn fra seg da hun hadde lest boka. I stedet begynte hun å grave, og de siste ti åra har hun reist i skytteltrafikk mellom Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Oslo, Kristiansand, Trondheim, Bergen og Stavanger, ei rekke byarkiv og ikke minst barndomskameratenes hjemtrakter på Jæren. For å nevne noe.
Gjennom det grundige kildearbeidet, som har resultert i ei 362 sider tjukk bok med nesten 500 fotnoter, fant hun ut at Skous egen bok slett ikke var en biografi, slik den gjengse oppfatninga har vært i over hundre år. Tvert om var boka et kampskrift fra en mann som ønskte å få bedre kår for taterne.
– Han ville vekke myndighetenes interesse og skaffe støtte for saken sin. For å nå det målet, brukte han store ord for å skildre hvordan de levde, og brukte så groteske eksempel som han fant nødvendig for å nå målet sitt, sier Totland.
Gjennom historien har taterne systematisk blitt diskriminert i perioder, og så sent som på 1900-tallet ble taterkvinner tvangssterilisert i Norge, mens barna som alt var født ble sendt til egne barnehjem. De siste åra har tilreisende tiggere fra Øst-Europa blitt mer synlige i samfunnet, og spørsmål om tigging og minoriteter har igjen blitt satt på dagsorden.
Dette viser hvordan temaet i boka stadig er aktuelt, nesten hundre år etter at de to barndomskameratene døde.
– Målet er at boka skal skape debatt, og at likeverd og menneskeverd kan bli et tema i kantiner og rundt middagsbord. Jeg håper også at boka vil bidra til å gi folk et mer helskaplig bilde av hvordan omstreiferne levde, sier Totland.
...................

For kommentar: Tor Obrestad, tlf 90803 958  Marit Elisebet Totland, 980 60 938
 
Intervjuet på bokmål finnest her
Foto av forfattar og omslag og meir detaljert intervju, finnest her

lørdag 25. oktober 2014

Solnedgangen er gyllen for alle

Det nærmer seg dagen for lansering, og spørsmålet som har ligget på lur i hele skriveperioden dukker opp på nytt: Hvordan vil etterkommere etter omstreifere og de som i dag definerer seg som reisende, motta boka?

Både gjennom selve boka og når jeg kommenterer Skous historie, legger jeg vinn på å formidle aksept for mennesket, - uansett. For menneskeverdet er alltid 100 %.
For å være sikker på at jeg formidler dette også under lanseringa, har jeg malt en kulisse, et lerret på 80X90 cm forteller at solnedgangen er gyllen for alle. Bildet viser hovedpersonen, Skou, på vei i båt tilbake fra Askviknes der han besøkte døtrene som var plassert på barnehjemmet der.



fredag 24. oktober 2014

Garborg og Skou - venskap til inspirasjon

Tor Obrestad las boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" før ho gjekk i trykken. Eg var svært spent på kva domen blei. Obrestad har "greie på" Garborg. Han har skrive Garborgbiografi. Glad og letta blei eg då han skreiv dette bak på boka mi:
Marit Elisebet Totland har skrive ei spennande og veldokumentert bok om livet hans. 
Ho fortel om venskapen mellom Arne Garborg og Skou, noko som førte til gjensidig inspirasjon."



Boka er lagt ut for sal på ulike nettbokhandlarsider. Om du har bestilt boka frå ei av desse, skal du vita at ho er i kjømda. Dessverre er ho eit par veker forsinka frå trykkeriet, men eg skal ha henne i handa til lanseringa i Skudeneshavn, torsdag 30.oktober.
Så berre bia litt, så har du boka du har bestilt!
Håper du får glede og utbyte av lesinga!

Boka vil også bli å finna i bokhandelen, den gode gamle butikken der du kan halda boka i handa og bla i henne før du tar henne med heim. Er ho ikkje i din bokhandel - spør etter henne.



onsdag 22. oktober 2014

Så skal Skou tilbake til Sandnes

Vatne bokhandel, 4.november

Under litteraturdagene  kommer Skou tilbake til Sandnes, 100 år etter at han dro derfra og slo seg ned i Skudeneshavn.
 
Martin Johan Mathiassen Skou var av omstreiferslekt og han ble født mens familen holdt seg på Sola. Foreldrene fikk senere hjelp til å bli bofast på Klepp som et ledd i det store bosettingsforsøket til presten Knudsen på 1860-tallet. Etter en stund fikk de sitt eget vesle hjem på Gudmestad i Hå. Huset deres står der fremdeles.

Som voksen skulle Martin Johan komme til å slå seg ned i Sandnes ved Graveren for en stund. I en periode vekslet familien mellom å holde til i Grimstad og i Sandnes.
Det er mange spor etter familien i offentlige protokoller fra Høyland. Det var også der han sviktet sine egne forsett og sine hjelperes forhåpninger, og det var herfra det ble rapportert om tøffe møter med hans egne som ville få han tilbake til omstreiferlivet.

mandag 20. oktober 2014

Samtalen med Tor Obrestad om Garborg og Skou

Tor Obrestad har skrevet biografi om både Hulda og Arne Garborg. Jeg har arbeidet i åtte år med å finne historien til Skou. Når boka mi "Garborg og Skou - forskjell på folk?" lanseres torsdag 31.oktober, skal vi to ha en samtale om de to mennene vi har skrevet om.

Etter et møte med Obrestad tidligere i høst, har jeg notater som utgangspunkt for den samtalen. Nå sitter jeg og forbereder hvordan vi kan ha en samtale som er lærerik og interessant for andre enn oss to. Så da spør jeg:
Hva vil du at jeg skal spørre Tor Obrestad om?

..
Og hva skal jeg kalle omstreiferne? I boka bruker jeg omgrepet "omstreifer". Men de fleste har sin lokal variant. Mange av disse gir bare negative assosiasjoner. Hva er ryddigst?
Noen ord om det finnes her: Omstreifar - fant - splint - tater - ulike-ord, men 100 % menneskeverd

fredag 3. oktober 2014

"Det står i avisa!"


I tida 1892 - 1905 dukket Martin Johan Mathiassen Skous navn opp i avisene:
 
Aftenposten, Nordenfjeldske Tidende, Vestlandsposten, Agderposten, Morgenbladet, Karmsundposten,  Bergens Tidende, Romsdals Amtstidende,  Dagsposten, Trondhjems adr,
Varden, Trønderavisa,  Indheradsposten, Norlands avis, Intelligenssedler, Norges sjøfartstidende, Fredrikstad tilskuer, Den Vestlandske tidende, Tønsberg blad, Stavanger Aftenblad, Haugesunds avis, Christiandsands Tidende, Nordre Bergenhus Tidende, Norkapp, Haugesund dagblad og
Indtrønderen.
Til og med i Texas Posten og Stortingsforhandlingene  kunne man lese om han.

Likevel er navnet hans ukjent for de fleste.

Garborg skriver om Carolus Magnus. Og Skou står modell. Også i dagbøker og brev skriver Garborg vekselvis om Skou og Carolus. Men han blir glemt, - som "bare" en person fra barndommen.

Men sammen gir avisene og Garborgs bidrag et bilde som de hver for seg ikke kan gi. Det bildet prøver boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" å tegne. 

Etter hvert som flere aviser blir digitaliserte, vil nok flere føye seg inn i rekken. Noen aviser fulgte han gjennom hele denne perioden. Det har derfor vært mulig å rekonstruere reiserute og foredragsvirksomhet i disse åra; hvor han var, hva han sa og hvordan budskapet hans ble mottatt.

Uten alle disse avisoppslagene hadde ikke boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" vært like godt dokumentert. 

Takk og takk og takk til alle som er med i digitaliseringsarbeidet 
og alle som har lagt aviser over på mikrofilm! 
Stor honnør til Nasjonalbiblioteket! 

torsdag 2. oktober 2014

Digitalt anmeldereksemplar

Aviser som ønsker digitalt anmeldereksemplar av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk" kan kontakta Commentum forlag ved carsten@commentum.no

tirsdag 30. september 2014

Bokhaust - er det meir å hausta?

Boka har funne sin plass mellom andre som vil ut til lesarane i haust.
Bokhaust:
Mange nye bøker å velja mellom,
mange ord å lesa.
Er ikkje alt sagt?
Alle bøker skrivne?

- tenkjer eg av og til.

Men så måtte eg fortelja om Garborg og Skou
mest om Skou, for å vera ærleg.
Så lærte eg så mykje om Garborg undervegs.
Alt var altså ikkje skrive om Garborg heller.


Lanseringa kjem nærare dag for dag,
Torsdag 30, under SILK: Skudenes internasjonale litteratur- og kulturfestival,
det er tida og staden.

Sjølvsagt er eg spent på kva mottaking boka får.
Då Tor Obrestad hadde lese boka og sa at det ikkje var noko å setja fingeren på, sa eg:
- No blei eg letta.
- Eg au, svara han, - som hadde fått manuset til gjennomlesing etter at det var gått i trykken.

Så skal bok møta lesar:
Og eg skal prøva å peika på vegen til å oppdaga det som er årsaka til at boka finnest
i møte med lesaren:
Skudeneshavn 30.oktober
Sandnes, litteraturfestival: 4.november
Husnes 11.november
Husnes 20.novmeber
Bømlo, Sortland 22.november

Eg gru-gler meg

søndag 14. september 2014

Så vil eg takka...

Prisvinnarar kan vera overraska, blaserte, fortumla eller likegyldige; dei har likevel eitt dei må få sagt: Så vil eg takka medspelarane, alt frå mor og far til manager og produsent.
Når ein ser på prisutdelingar, er det så ein kan tenkja at dei kunne spart seg dette. Me oppfattar knapt nanma i farta og dei fleste høyrer me aldri meir om. Det er så det ein øyret går inn og ut.

Likevel: Denne delen av takketalen er svært viktig og heilt på sin plass. Når ein vinn ein pris, står det faktisk mange bak, mange fleire enn me tenkjer når me ser ein film, høyrer ein song eller les ei bok. Det finnst ikkje mange solistar i den store samanhengen. Og om dei finnest, så når dei ikkje langt.

Eg har ikkje vunne nokon pris, men eg er i ferd med å gi ut ei bok: Garborg og Skou -forskjell på folk? Og eg veit svært godt at dette kunne eg ikkje gjort åleine. Eg er 100 % arbeidsufør, har problem med å reisa og å sitja lenge, særleg på møte eller framfor PC'en. Likevel har eg vore på statsarkiva rundt i landet og det ligg utruleg mange tastetrykk bak den ferdige boka.

Korleis heng dette saman?
Eg har mann og fire born.
Barn A har køyrt meg hit og dit rundt på Jæren for å bli kjent i området hovudpersonane i boka vaks opp.
Barn B har laga litteraturlister.
Barn C har tasta inn alt det som skulle skrivast av frå ander kjelder.
Barn D har lese korrektur.
Barn A har henta meg, bore ryggsekk, liggjeunderlag (til pausar på lesesalar) og PC ved reiser.
Barn B har bore permar og bøker opp og ned trapper.
Barn C har lyfta på tunge protokollar i lesesalar.
Barn C har køyrt meg til og frå biblioteket.
Barn A har skanna og redigert bilete og avisartiklar.
Husbonden har henta og bringa både meg, bøker og pakkar til og frå, til og frå i 8 år
og lagt feriar og turar slik at det var råd å stikka innom by-og statsarkiv, køyrt ryggvenleg Norge på kryss og tvers og sett meg av nærast muleg arkiva rundt omkring.
Heile gjengen har heia og oppmuntra meg når eg nesten mista motet, og dei har latt vera å dra meg ned att når eg hadde vel mykje mot.
Bibliotekarar og arkivtilsette har også henta og bringa, lyfta og leita for meg. Og dei har båre over med dette rare mennesket som plutseleg legg seg ned på golvet i lesesalen.

Eg er glad for det handlingsrommet eg har. Det hadde ikkje vore der om familie og tilsette i arkiv og bibliotek ikkje hadde utgjort veggane og golvet i det rommet.
Så eg vil gjerne takka...
Og det vil eg svært gjerne gjera utan å få nokon pris. Det å få vera aktiv som arbeidsufør er verd mange prisar.

torsdag 11. september 2014

Ikkje alle får ein bauta

Skulpturen er laga av billedhoggaren Hugo Frank Wathne. 
Heldigvis; ikkje alle får ein bauta. Det kunne bli trongt i steinrøysene om så var tilfelle. I alle fall om dei skulle plasserast slik Garborg har sett seg, på ein fin utsiktsplass i Knudaheiå.

Likevel; uvanleg mange i krinsen rundt Martin Johan Mathiassen Skou, av dei som var i lag på Time på 1860-talet, har fått seg ein bauta. Oppfinnaren Torkel Lende (1849-1909) står ved Time vidaregåande skule og Sven Aarrestad (1850-1942), stortingsrepresentant, statsråd og amtmann, er blitt ståande på Bryne.

At Skou skulle få nokon bauta var ikkje tema, korkje her eller der. Men eg har høyrt songen av Hoppalong Knut. "Alle som ein kan få ein bautastein", og sjølv om eg må innsjå at eg er nesten åleine om å ha slike referanserammer, tar eg linja fram nok ein gong. (Sist eg prøvde meg såg eg i augene på alle i kommunestyresalen at dei ikkje hadde mange knaggar å henga sitatet på).

Grenda, 13.sept. 2014



Sidan boka mi heiter "Garborg og Skou -forskjell på folk?" kan eg røpa allereie no, før lanseringa, at svaret er at det er ikkje meir forskjell på folk enn at dei kvart på sitt vis kan få ein bauta "fordi dei fortener det" som reklamen seier. Og denne gongen er det rett: Skou fortener det; ikkje ein bauta i stein, men eit minnesmerke i ord.
Det er noko av det eg håper boka mi kan vera!


lørdag 6. september 2014

Ut av bobla

Å skrive en bok er sammenlignet med å gjennomgå et svangerskap. Noe vokser fram, prosessen kjennes på kroppen og resultatet er "noe helt nytt".

Etter mye farting rundt i landets arkiv og bibliotek lå råmaterialet til det som skulle bli "Garborg og Skou - forskjell på folk?" på bordet. Så skulle det skrives, tenkes, eltes og knas til det hele ble en lesbar og interessant tekst.

Underveis gjorde jeg verdifulle funn, tror jeg.
Underveis så jeg nye sammenhenger, tror jeg.
Underveis fant jeg ut at denne fortellingen ikke har vært fortalt før, den har ikke en gang vært etterlyst, tror jeg.
Underveis måtte bildet av Garborg endres noe, tror jeg.
Underveis, etter at jeg flere ganger hadde lagt manuset og haugen med permer og bøker til sides, innså jeg at dette må på trykk. Slik jeg vurderer det.

Og så må jeg innse: Det er i min boble det ser slik ut. Jeg har levd i denne bobla i over åtte år. Har jeg fått med tankene som er blitt til underveis slik at leseren forstår hvorfor boka er viktig? Har jeg formidlet sammenhengene så leseren finner fram i terrenget av ulike samfunnsbilder?
Har jeg dokumentert mine konklusjoner, også de som leseren selv må ta?

Når en sitter for seg selv og skriver, ligger ikke disse spørsmålene så langt framme i pannebrasken. Da er det bare kilder, sannheter, brokker som skal bli til en helhet. Og når helheten er der, må den få innpakning som gjør at noen vil pakke den ut igjen.

Det er nå boblen sprekker? Boka skal ut i friluft, Den skal i hendene på leserne, uten at jeg sitter og kommenterer på stolen ved siden av. Den må klare seg selv.

Nifst.

Tor Obrestad leste manuset denne uken, og etter en lang samtale med han, er det hele litt mindre nifst. Han må selv gi sin vurdering av arbeidet mitt, men jeg dro fra Nærbø med vissheten om at jeg ikke har bommet. Det er nok for meg i denne runden. Så nå kan bobla sprekke!

onsdag 3. september 2014

Lansering under SILK, Skudenes internasjonale litteratur- og kulturkonferanse

Da er det avgjort: Lansering av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" vil bli under SILK 2014, Skudenes internasjonale litteratur- og kulturkonferanse, 30.oktober - 2.november.

Det er ei stor ære!

Rammen rundt lanseringen er ikke helt bestemt, men forhåpentligvis vil det bli en litterær godbit for Garborg-fans.

Her kan du lese om SILK

tirsdag 2. september 2014

Plutseleg skal eg møta Tor Obrestad

Plutseleg blei planane for veka snudd på hovudet. Eg skal til Nærbø og ha ein god Garborgprat med sjølvaste Tor Obrestad. Eg har lese det han har skrive om Garborg og hatt nytte av det i forteljinga om Garborg og Skou. Sjølvsagt burde eg tatt kontakt med Tor Obrestad for lang, lang tid sidan. Men litt forsiktig er ein jo, når ein så vidt våger seg ut på litterære åkerland.

Obrestad hadde ikkje lyst å berre gje ein kort kommentar då eg kontakta han på epost. Han ville ha eit møte, auge til auge. Det har eg sansen for, og legg turen til Nærbø på torsdag.

Eg gler meg til å samtala, lytta og læra...

Det er for seint å gjera endringar i manuset. Men innsikt og lærdom er lett å bera og kan koma vel med på ferda vidare samen med Garborg og Skou.

Garborg, Martin Johan og oldefar?

Den som leitar finn ofte mykje meir enn han leiter etter. Den dagen eg bestemte meg for å leita fram historia til Martin Johan Mathiassen Skou, forfattaren av boka Paa fantestien frå 1893, oppdaga eg fort at Arne Garborg høyrte heime i den historia, ja, at livshistoriene deira faktisk tvinner seg tett i hop.

Dermed måtte eg til Garborgtunet og nabogardane på Jæren i siste halvdel av 1800-talet. Og plutseleg sat eg med mi eiga historie i fonget. Eine greina av farsslekta mi kom frå nabogarden til Garborg. Og det var frå denne garden Eivind, far til Garborg, henta kona si.

Eg er altså av same rot som Arne Garborg.
Etter å ha lese Garborg sine bøker og mange av bøkene som er skrivne om han, må eg innrømma at eg det var greitt å finna ut at det var på morssida eg er i slekt med Garborg. Ane Oline står fram som ei utruleg sterk kvinne, med stor vilje og evne til å gi omsorg, trass den kvardagen ho levde i.

Farmor Ragna kom frå Stavanger. Ho var fødd Malmin. Faren, Garman Malmin, var son av Karen Haugland Gregoriusdatter (1822-1898) som kom frå garden Øvre Haugland, nabogarden til Garborg der Arne Garborg veks opp. Dette vekte interessa hjå ein slekts-sporhund som meg, og då eg fulgte spora vidare, fann eg det eg søkte etter. Eit stykke tilbake i ætteledda møttest linjene frå Arne Garborg og farmor si slekt.
Slekta vår møttest ved at Arne Garborg si tippoldemor også er mi tipp-tipp-tipp-oldemor. Ikkje verst! 

Våre oldefar Garman var truleg heime hjå besteforeldrene på Øvre Haugland som gut, og han var jamnaldring med Arne Garborg. Kanskje var også han saman med smågutane Arne og Martin Johan då dei leika rundt på markene, - slik Garborg fortel.

Me veit mykje om Arne Garborg sin barndom sidan me i dag kan lesa dagbøkene hans. Og det er ikkje til å leggja skjul på: Det var ikkje berre gode minne Arne hadde frå barndomen sin.
Eit lite gløtt inn i heimen hans, er med i boka "Garborg og Skou-forskjell på folk?"

Garborgheimen
Aadne Garborg var en glad smågutt. Også faren kunne spøke og være lett til sinns. Han drev til og med ablegøyer med sønnen sin, stilte han fram som taler på bordet, til underholdning for gjester og husets folk. Det hørtes latter fra Garborgtunet.
Men latteren stilnet da faren ble vakt og begynte å få alvorlige religiøse anfektelse.
Da var Aadne åtte år.

Det var som en stor skygge la seg over Garborghjemmet. De få trivelige stundene de hadde, var når far i huset var ute i ærend. Kom han tidligere hjem enn planlagt, var det en skuffelse for resten av familien, og i verste fall var det et vondt gjensyn, særlig dersom han kom over dem i noe så verdslig som å leke eller drikke kaffe.

Både hverdag og helg ble preget av alvor. Følelse av frihet kunne de bare få om faren var borte. Mora hadde vondt av barna sine. Hun ville ikke gå imot mannen sin, men bøyde seg for husbonden, slik det sømte seg en god kone. Samtidig prøvde hun å beskytte barna, gi dem noen pustehull. Arne fikk derfor lese i bøkene han hadde skaffet seg i smug, på kne over kista i kammerset når faren ikke så det.

fredag 29. august 2014

Tigging forbudt

Arendal har vedtatt "Tigging forbudt".
Det har vært prøvd før. På 1800-tallet var straffen for tigging beregnet etter hvor mange ganger en ble tatt i å tigge, eller straffet for betleri, som det het.

To spørsmål dukket opp på den tiden:
- Hvordan kan man bøtlegge dem som ikke har penger til å klare seg med mat og klær? Hvor skal de få penger fra til å betale bøtene?
- Når man har fått dem som tigger gjentatte ganger, inn bak lås og slå, hva skal man da gjøre av dem? Problemet er ikke borte når de slippes ut av arresten.

Spørsmålene er like aktuelle.
Dessuten; om man ikke har så strenge straffer, men bare viser dem bort, - vil det da føre til at problemet forsvinner?

Boka mi "Garborg og Skou -forskjell på folk" går nå i trykken, og omstreiferne som Skou representerte, visste hva det ville si å holde seg unna lensmannens blikk for ikke å bli straffet for betleri. Det er nå over 100 år siden. Så ett er i alle fall sikkert: Problemstillingen forsvinner ikke av seg selv.


Garborg og Skou - omslaget klart

Garborg og Skou - forskjell på folk?Så er omslaget på plass. Boka ligger ikke bordet enda, men Commentum forlag har lagt den ut for salg allerede.

Martin Johan strevde med å få boka utgitt i ny utgave i 1917. At deler av den skulle komme i enda ny utgave hundre år senere, hadde han nok ikke tenkt.

mandag 25. august 2014

Ingen vei tilbake

 Nå er siste korrektur sendt fra Eplehagen, og det er ingen vei tilbake.
Det var det heller ikke for hovedpersonen, Martin Johan, så mange ganger i livet.
Og jeg er spent på hvilke reaksjoner boka vil få. Vil leserne bli mest opptatt av at det også for over 100 år siden var et hett tema om en kunne nekte tigging ved hjelp av lovparagrafer? Og skulle barna måtte bære kostnaden for foreldrenes handinger, slik en del flyktingebarn må i dag? Eller er det Garborg sine bøker, lest med ny briller, som vil skape debatt?

Og hvem er jeg som tør skrive historien til en omstreifer? Er det mulig å gjøre det uten "å trø noen for nære"?

Nå er det bare tiden som kan gi svar på disse spørsmålene som kverner rundt i hodet mitt. Gru og glede!

søndag 17. august 2014

Skou som modell for Carolus hos Garborg



Garborg skreiv Fred  for over 120 år siden. Likevel kan vi lese den med stort utbytte i dag. Den indre striden hos Enok, endringene i samfunnet han levde i, vi kjenner det igjen alt sammen, selv om de ytre rammene er helt annerledes.

Garborg brukte barndomsvennen Martin Johan Mathiassen Skou og faren Mathias som modeller for Carolus Magnus og Fante-Thomas i si dikting. Carolus Magnus dukker også opp i Læraren senere. Da jeg arbeidet med manuset til boka som snart går i trykken; "Garborg og Skou - forskjell på folk?" holdt dette på å føre meg langt bort fra den hovedstien jeg skulle være på. Forskjeller og likheter i dikting/virkelighet og personer/modeller var fengslende. Hvorfor valge han ut noe fra hverdagene, og utelot noe annet? Var det bare for at utvelgelsen tjente romanen, eller tok han andre hensyn også?

Jeg har lest alt jeg har kommet over av Garborgs dikting de siste årene. Og jeg blir nok aldri ferdig med han. Men å fordjupe seg i modeller ville ta oppmerksomheten bort fra det boka om Garborg og Skou skulle handle om. Resultatet ble derfor et tillegg bak i boka med tema: Fantene og Garborgs dikting. (Jeg prøver ellers å unngå å bruke betegnelsen "fant", men i forbindelse med Garboks bøker, blir det unaturlig da det er denne benevnelsen han bruker, og som hans samtid brukte om denne gruppen som holdt til på Jæren da Garborg vokste opp.)

Flere har vurdert fantenes rolle i Fred, bant annet Sørbø og Fodstad. De ser persongalleriet utfra en karnevallsmodell. I tillegget bak i boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" presenteres deres teorier.

I arbeidet med boka måtte jeg stadig avgrense, holde blikket borte fra tema om eventyr, kriminologi, de første avisene, omstreifernes religion for å ikke føre leserne ut på så altfor mange stier på en gang. I tillegg ble tigging et aktuet tema i landet vårt i løpet av de 10 åra jeg har arbeidet med boka. Selv har jeg lært mye i prosessen, men håper jeg har holdt såpass stram komposisjon at leseren finner en hovedvei gjennom kapitlene.

..
Mer om Garborg:
Garborg ein av dei store og merkelige forfattere
Åra aukar og makta minka - Garborg filosofiserer over verdien i å dikta

lørdag 16. august 2014

Etterlysing: Har du bilder av Skou eller huset hans?

Hver gang jeg er hjemme i Skudenes, får jeg spørsmål om når boka om "Gamle Skouen" er ferdig. Og nå kan jeg endelig svare: Snart. Ja, så snart at det er for seint å gjøre store endringer i manuset. Men det er fortsatt plass til flere bilder. Og derfor etterlyser jeg bilder av Skou og huset hans nå i siste liten.

Skulle det være noen som har bilder liggende, godt gjemt i gamle albumer, er jeg svært takknemlig for å få dele dem med flere i boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?".

Mannen.
Det gjelder "Gamle-Skouen", ikke sønnene hans som nok mange av de eldre i Skudenes fremdeles husker. Martin Johan levde fra 1849 til 1919. Han bodde på Vaholmen da han døde. I 1913 ble han gift med Marta, ei Skudenesdame.
Jeg har fotografi av Martin Johan som ung gutt, og portrett som voksen mann og gammel mann. Flere foto finnes kanskje ikke. Men om de finnes, må det være i Skudenes.

Huset.
Marta bodde i et lite hus på Vaholmen og hadde en liten åkerlapp i Snipedalen i Vig. Sønnene til Martin Johan overtok huset da Martin Johan og Marta døde, men det stod ikke så mange år før det bli revet. Det lå like bak folkebadet, og jeg kan huske at grunnen der det hadde stått, var godt synlig da jeg var lita.
Jeg har sett et bilde av huset i en gammel avis, så det finnes nok slike bilder. Er det noen som har et liggende?

Ta gjerne kontakt via epost: marit.totland@knett.no

Her kan du lese mer om boka Garborg og Skou - forskjell på folk?


fredag 15. august 2014

Tida går - postveien består...


Da vi skulle ut å ta bilder til omslaget til boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?", fant vi finfin bakgrunn til bildene noen få ti-meter fra huset vårt. Og det var ikke hvilket som helst fotostudio vi fant. Den Stavangerske postveien går nemlig forbi her. Den er i bruk som turvei fra Utåker til Husnes.

Da Martin Johan Mathiassen Skou skulle innover til Hardanger for hundre år siden brukte han av og til båt, men som oftest var han til fots, særlig på sine eldre dager da han gikk omkring som kramkar. Det er derfor svært sannsynlig at han har gått forbi her jeg bor - mange ganger. Og den gamle steinmuren langs veien, har vært der siden hans dager. Kanskje satta han seg ned og pustet på etter oppoverbakkene her og så utover fjorden - den samme fjorden som jeg ser på i skrivende stund?

Og den samme fjorden kjente svigerfaren hans godt til. Han var både på Tofte og på Landa og fikk sine besøk refererte i lensmannsprotokollene i Leirvik. Og en  nær slektning lot en sønn bli igjen på Sunde til oppfostring. 

Litt rart å sitte her og skrive om tiden som var. Kunne bakken og steinmuren snakke, hadde de gitt bidrag til boka. Jeg får klare meg med det skrevne og det (for)talte ordet. Likevel, historien kommer nærmere når en kan gå på gjengrodde stier. Enda bedre er det når de ikke er gjengrodde - takket være stor dugnadsinnsats.

mandag 11. august 2014

Nynorsk, bokmål - elle, melle?

Boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"  kommer på bokmål.
Huff, det gjør nesten vondt å skrive det.

Årsaken er at deler av "På Fantestien", utgitt i 1893, skal være med i boka. Og det er lang vei fra norsk-dansk på den tiden til nynorsk i dag. Det samme gjelder sitat fra brev, aviser og offentlige dokumenter. Når en leser nynorsk og stadig får innsmett av bokmål, krever det stadig en akrobatisk øvelse av tanken. Derfor måtte det bli bokmål denne gangen.

Hva så med Garborg? Jeg skulle kanskje tatt hensyn til han og skrevet på nynorsk? Det er jo noen sitat fra han også. Men: Sorry, Garborg! Det er ikke så mange avsnitt fra deg at det ble avgjørende for valg av målform.  

Det var først da jeg ble lærer på Bømlo at jeg begynte å bruke nynorsk. Og de siste 20 åra har jeg blitt så glad i nynorsk at også mine private notater nesten uten unntak er på nynorsk.

For at boka skal bli leselig for andre enn språklig spesielt interesserte, har jeg gjort noen oppdateringer i sitat. Dobbel aa er blitt til å, stor bokstav i substantiv er borte, og f er blitt til v. I tillegg er en del ord som i dag er uforståeleg for de fleste, skrevet noe om. Garborg har sluppet unna bare med forandringer i den første kategorien for ikke å ødelegge de litterære verdiene.

Så er det å håpe at disse tilpasningene er mer til glede enn ergrelse for leserne som boka er til for.
Trøsten får være at den største forandringen når det gjelder sitat fra 1800-tallet, er at de ikke er gjengitt på gotisk. Det regner jeg med at både bokmål- og nynorskfolk er glad for.